LymfeKnuten

Archive for the ‘Positiv surmuling’ Category

Jeg burde ikke skrive ‘lymfebeinet’, men det er i alle fall mer presist enn å bare si ‘beinet’ for da høres det jo ut som om jeg bare har ett. Og visst har jeg to bein, og takk for det. Om ett er tykt og ett etterhvert litt vel puslete og tynt, så de gode å ha, fine å gå på.

Noen ganger tror jeg at mitt venstre ben kanskje er litt sterkere enn det friske. Det har jo større last å dra på enn det friske benet, så det blir liksom om lymfødembenet løfter vekter hver dag, og det blir man jo sterk av. Dette må jeg gjøre noe med. Det holder ikke at det bare er lymfødembenet som får slik trening. Jeg må rett og slett igang med trening for begge bena mine. Trapper er superflott, men nå skal jeg også jobbe med knebøyinger, og øke på hver dag. Det holder ikke å måtte ta sats eller bruke armene for å komme seg opp av en stol eller opp fra et do-sete.

Og nå er jeg på ferie igjen, sist var jeg bare sååå glad for å komme meg hjem fra ferielandet, vekk fra varmen, hjem til det svale Norge, – og derfor var jeg litt usikker nå, siden temperaturen fortsatt er høyere enn jeg liker.

Men, – det går bra. På reisen nedover hadde jeg på en ekstra «knestrømpe», – ikke at jeg har gått til anskaffelse av noen slik enda, men jeg har jo skapet fullt av gamle kompresjonsstrømpebukser, så her var det bare å ta fram saksen uten at noe mer skreddersøm var nødvendig.

Ellers sitter jeg ute i skyggen med bena på bordet og leser mens jeg fra tid til annen kikker ut over Middelhavet, jeg tar morgenbad og leker vanngymnastikk, – uten at jeg vet noe som helst om vanngymnastikk, – men det jeg gjør føles bra.

Før jeg reiste hadde jeg brukt min JoViPak på natten i et par uker. Jeg synes den drenerer bra, og at den tar bedre vare på foten enn min Mobyderm som ellers er helt super mht å mykgjøre leggen men dårligere på selve foten.

Det jeg virkelig er spent på er om lymfebeinet på den ene siden, og det svake høyrebeinet med litt meniskproblemer, litt artroseproblemer vil klare tre dager med turgåing mellom landsbyene i Cinque Terre.

Ut over dette er det bare myggen som plager meg.

Advertisements

Med passelig høy feber, lavmål av energi – og derpå en ikke rungende apetitt er sengeleie helt naturlig. Det er helt typisk at dette skjer i ferien, – men siden jeg har så lang vårferie i år skal jeg vel ikke klage.

Etter at jeg selv hadde ruget litt på hva jeg kunne feile, – lav temperatur, men litt for høy temperatur til tross for at jeg ikke kunne bevise det siden termometeret var ødelagt og EkteMannen var over alle hauger, – ingen hoste, – ikke vondt noe sted. Noe uvanlig ellers? Nei, – egentlig alt som før, som i det siste, lav energi, og tisse må jeg jo støtt – men slik er det bare.

I påvente av EkteMannens tilbakekomst satte jeg opp handleliste: termometer, tisseglass, testpinner for å undersøke tilstedeværelse av urinsveisinfeksjon, – finne ut om noen leger i landsbyen har kontortid i helgen, sitron og ingefær – til masse sur drikke med helsebringende virkning.

Jeg har fått alt, – og etter å ha stukken den lille pinnen med de tre fargestrekene ned i den grumsete urinen har det så blitt innkjøpt noe som ikke er reseptbelagt her i landet – og som forhåpentligvis vil ta knekken på skiten. Og blir jeg ikke bedre blir det legebesøk mandag.

Og det positive i dette? Det er vel opplagt. Noen dager helt ustresset i ro i sengen, blir vartet opp av EkteMannen – så godt han evner, benet opp, masse drikke – ja det må da ha en riktig god effekt på et stakkars lymfatisk ben.

Så jeg lader opp – og skal nok klare å gå Påskens sosiale begivenheter i møte. Ute blåser det, sjøen skummer – men sjøen er blå og himmelen smiler – og da gjør jeg det også her jeg ligger under dyna fremdeles med noen uleste bøker i rimelig rekkevidde.

I dag starter intensivbehandlingen på årets førstelymfødemkurs på Montebello-Senteret på Mesnali overfor Lillehammer.

For to år siden, – like før jeg selv skulle på kurs leste jeg Bettys blogginnlegg fra Montebello. Betty er en av de virkelig tøffe damene som sier hvordan ting er enten det gjelder kreftangst, trening, rock eller hva det nå måtte være. Som legger ut de tøffeste bildene, der lymfødemarmen er naturlig stilig i sitt sorte kompresjonserme.

Betty får sin lymfødembehandling i Trondheim, jeg tror ikke hun har vært tilbake på Montebello for den type kurs, selv om hun tilfredsstiller førstekravet for å kunne komme dit: – man må ha, eller ha hatt kreft.

Vi som har hatt kreft er altså heldige, vi har et sted å reise til for å få intensivbehandling. To ganger om året kjører de kurs der, – kurs på to uker. Det er supert – for oss som slipper til.

Verre er det for de «uheldige» som bare har primært lymfødem, – eller et sekundært lymfødem, men som ikke er forårsaket av kreftbehandingen – de har ikke slikt tilbud. Noen få steder tar imot, – men ikke i slike grupper at det blir et lymfødemfaglig miljø ut av behandlingsperioden. Og det er jo slik at det er ikke bare selve behandlingen i seg selv man trenger. Det er kunnskap om lymfødem og erfaringsdeling med andre.

Det som gjenstår som tilbud blir da de behandlingsreisene som Norsk Lymfødemforening arrangerer – men de koster penger, – og det er dessverre slik at en del har  måttet slåss med ligningsmyndighetene i etterkant for å få godkjent disse utgiftene til fradrag. Skikkelig ukult!

Heldiggrisene som er på nyopppussede, vakre Montebello nå får sikkert to superuker. Vakre omgivelser, inspirerende forelesninger, daglig behandling, daglig spesialgymnastikk, super mat, kald vinterluft, masse samtaler. De kommer garantert hjem med nytt mot for egenbehandling, og forhåpentligvis også med en arm eller et bein som er litt mindre stappa enn da de dro.

En ting er hva man får vite at en bør gjøre, noe helt annet er – hva en så gjør.

Som lymfødemiker vet jeg at min livsstil påvirker mitt lymfødem, – og det er vel ikke så merkelig, hallo, hva er det som ikke påvirkes av livsstilen? Jeg bare spør?

Men jeg er slett ikke sikker på om jeg virkelig ønsker å følge en livsstil som er optimal for mitt lymfatiske ben. Jeg er i utgangspunktet en person i opposisjon. Jeg er kritisk og negativ, – slett ikke lett å ha med å gjøre.

Av og til må jeg likevel innrømme at det er faktisk slik at en litt myk og snill livsstil også er bra for beinet! Det er ikke første gangen jeg kommer til denne erkjennelsen, – men jeg kan vel likevel gå ut offentlig med det:

Det lymfatiske benet mitt har ikke vondt av å tvinges til litt ro og fred. En stygg forkjølelse eller annen styggedom som kan tvinge meg til endret livsstil, for ikke rett ut å si sengeleie, – kan gi seg direkte utslag i et litt slankere, mykere ben.

Jeg ser det, – jeg erkjenner det,  jeg er kortvarig riktig glad, – men jeg liker ikke at det er denne livsstilendringen som skal til!

PS – hosten avtar, nattesøvnen er noe bedre, – og snart er vel benet ved sitt gamle, trauste, solide, tykke, gamle.

Stikkord:

Nå har jeg vært på kino med barnebarna, og som vanlig sørget for å sitte ytterst til venstre på en rad passe midt i salen. Det er ikke fordi jeg trenger å løpe ut i løpet av filmen, ikke er jeg redd for å bli innesperret heller, – men jeg vil gjerne kunne både strekke og bøye litt på dette lymfebeinet, – og egentlig helst også legge det oppå en krakk eller noe slikt.

Men legger jeg beinet høyt, – jeg sørger jo for å  sitte et sted der det er god anledning til å installere seg.

Nei, – det er ytterst sjelden jeg gjør det, – og det er sikkert dumt. Jeg vet inne i mitt hode at jeg ville ha bedre av å ha bena høyt de to timene filmen varer – men jeg kvier meg. Synes det er noe heft, vil kanskje ikke stikke meg ut. Uansett – det er igjen mellom ørene det sitter dette som hemmer meg i å gjøre det som er best for meg.

Noen som kjenner seg igjen?

Stikkord:

Det er nesten alltid pyton å være skikkelig forkjølet. Men, – de få gangene jeg har tatt virkelig hensyn til min forkjølelse, krøpet til køys og blitt liggende – kanskje en hel dag, da hender det at jeg får gevinst.

For det første blir jeg gjerne litt bedre av forkjølelsen. Jeg har ligget stille og drukket masse tynn te, holdt meg varm, – og ligget med bena opp.

I går var en slik dag. Riktignok var jeg oppe og omkring de første timene, – det var enkelte ting jeg bare måtte få gjort. Men deretter var det dynekos for alle penga. Og døsig ble jeg også – så litt halvsøvn var også en bonus. Med litervis av kamillete med fersk ingefær innabords måtte det jo bli noen turer ut på toalettet, men ellers var det en sengeliggende dag.

Lyset ble slukket tidlig, og nattesøvnen var ikke hakkende gal, – bare drømmene kaotiske og litt forstyrrende. Ektemannen hadde ikke forstyrret, – han var forvist til et annet soverom for ikke å bli smittet, – og uthvilt og blid sto jeg opp kl. – hold dere fast – kl.04.20, for å kjapt trekke på meg en kompresjonsstrømpe og så kjøre ham til flybussen. Joda, jeg hadde på meg mer enn kompresjonsstrømpen. Jeg hadde pysj, fleecebukse, strikkejakke og dynekåpe. Godt nok kledd for en tidlig morgentur der jeg visste jeg ikke ville møte en levende sjel.

Tilbake i sengen igjen etter få minutter klarte jeg til og med å sovne igjen, – og da jeg så sto opp, med vanlig morgenrutine som inkluderer stimulering av lymfeknuter på hals, ved krageben og under armene, – strykninger over venstre kroppskvadranter, og hele venstrebenet – ja, da synes jeg vitterlig at det så ut til at lymfebeinet hadde det ganske så bra.

OK med en forkjølelsesdag i sengen!

Jeg skulle vært til behandling på fredag. Hadde notert klokkeslett i agendaen, – men i mitt hode var det et annet klokkeslett som hadde festet seg. Så da fysioterapeuten ringte var jeg slett ikke forberedt, – men ble bare kjempeflau. Skikkelig flause. Det var for sent å gjøre noe med det – og for å gjøre vondt verre er hun opptatt med kurs de to påfølgende ukene, så det blir en skikkelig lang behandlingspause.

Nå  får jeg en utfordring: – egenbehandling, pulsatorbruk og egenbandasjering. Det går det, – selv om resultatet ikke er like bra som når det er profesjonell behandling utført av en som har spesialutdanning i komplett fysikalsk lymfødembehandling.

Jeg hadde akkurat kjøpt meg nye vintersko, – i størrelse x-large, dvs to nummer større enn jeg egentlig bruker for å få en bandasjert fot nedi. Det er alltid spennende om det går greit å få en bandasjert fot nedi fottøy, – og jeg synes jo alltid egenbandasjeringen blir litt mer klumpete enn den som legges av fysioterapeuten. Men, det gikk bra, og jeg er lettet. Jeg må jo gå støtt om vinteren også, selv når jeg er bandasjert. For gå vil jeg, bandasjert eller ikke. Bedre å gå bandasjert enn å sitte stille, – det gir faktisk en super dreneringseffekt å være fysisk aktiv mens en er bandasjert.