LymfeKnuten

Archive for januar 2017

Det er mange plager forbundet med å ha lymfødem, det er sikkert. Har du først fått lymfødem er det ikke noe du blir kvitt, og ikke kan man vaksinere seg mot det heller.

Ordet lymfødemiker er et nyord, og jeg liker ordet. Det er rett på og lett å bruke. Det gjør meg i stand til kjapt å sette ord på min situasjon uten at jeg tvinges til å bruke ord som pasient, lide av, sykdom og lignende. At folk ikke vet hva en lymfødemiker er, gjør ikke noe. De vet ikke hva lymfødem er heller. Det er så mye folk ikke vet. Verre er det når helsepersonell heller ikke vet det. Da får vi lymfødemikere en ganske viktig oppdragerrolle.

Men, vi lymfødemikere er en del av den store masse kronikere, det er ikke til å komme bort fra.

Enten vi har lymfødem pådratt oss fordi viktige lymfeknuter har blitt fjernet kanskje i forbindelse med kreftbehandling, eller lymfødemet er mer arvelig betinget, så er det altså der. Bang. Bom. Det sitter i. Vi kan jobbe masse for å holde det i sjakk så det ikke skal ødelegge alt for mye for oss. Det hjelper å bruke kompresjonsplagg, det hjelper å trene, det hjelper å holde vekten, det hjelper å få riktig behandling hos spesialutdannet fysioterapeut, alt dette hjelper. Men det finnes ikke noen trylleknapp å trykke på. Drømmen som ligger dypt, dypt et sted inne i meg, selv etter nesten tyve år, drømmen om at jeg plutselig en dag ikke har lymfødem lenger, den drømmen er, – ja, bare en drøm, den er uoppnåelig, en utopi, en umulighet.

TILFØYELSE et halvår etter. På Facebook ble dette blogginnlegget kommentert. Det ble sagt at lymfødemikere som får rosen ikke helt skjelden utvikler sepsis, som kan være dødelig. Det er sant. Men det er en annen historie. Det er fortsatt ikke lymfødemet som sådan vi dør av.

 

 

 

Nå har jeg brukt kompresjonsstrømper i hele 19 år. Hurra for at jeg ble fri fra krefthelvetet.

Jeg ble fort kastet rett inn i bruk av tøffe kompresjonsstrømper. Det ble flatstrikket kompresjonsstrømpe med en gang, selv om den aller første strømpen  bare i kompresjonsklasse 2, noe som i ettertid føles litt pysete.

Dette ligger langt tilbake, men noe husker jeg. Strømpen var ikke lett å få på, – men etterhvert forsto jeg at det hadde mer med erfaring å gjøre enn med strømpen i seg selv. Men, den første strømpen jeg fikk gnagde i knehasen, det var det ikke tvil om. Det ble fort  både sårt og vondt.

Heldigvis hadde jeg kort tid før jeg fikk strømpen vært på et lymfødemkurs på Kreftforeningens behandlingssenter Montebello på Mesnalia overfor Lillehammer, og der hadde jeg både hatt mange veldig positive opplevelser, og også knyttet ekstra sterke bånd til et par andre deltakere. Og det var hos min lymfødembånds-søstre at det var hjelp å få.

«Vask nye kompresjonsstrømper før du tar dem i bruk, og ta talkum i knehasen.» Enkelt, men noen må si det.

Etter den tid har det blitt utviklet bedre løsninger. En produsent har lenge tilbudt silkefór i knehasen på strømpene, en annen har utviklet en «komfortzone» som merkbart gjør det lettere å ha på kompresjonsstrømper dag etter dag.

Sånn er det med en strømpe på foten. Men noen ganger holder det ikke med en strømpe, – men det er råd for det også. For å holde nok kompresjon slik at leggen og ikke ankelene eser ut, hender det at jeg legger på en ekstra strømpe. Jeg har til og med fått laget en egen knestrømpe, den er en kompresjonsgrad lavere enn hverdagssstrømpen, og den har to «pelotter» innsydd rundt anklene, for det er to av de stedene jeg trenger ekstra kompresjon. Jeg har enda ikke utfordret strømpeprodusentene når det gjelder knærne, der jeg også har en utfordring. Jeg tror jo at det må finnes løsninger, – men det er ikke innenfor egne idéer det skal løses. Er det noen andre som har noen idéer?

 

 

 

 

Jeg ble ikke så overrasket da diagnoselisten ble dumpet. Jeg hadde ikke trodd så mye verken på Venstre, KrF, – og heller ikke på det helseministeren hadde sagt tidligere mens han satt i opposisjon og lovte å stelle pent med oss lymfødemikere.

Det er garantert byråkrati som kan forbedres her i landet, også innen helsevesenet. Det var sikkert på tide å ha en gjennomgang av diagnoselisten. En revisjon hadde sikkert vært bra. Men å hive hele greia på sjøen, – det var vel ikke særlig gjennomtenkt? Det er ikke mye som tyder på at de som fikk være med på høringsrunden ble hørt, det var ikke mange av de berørte partene som gikk inn for endingen. Og vi som henvendte oss til helseminister og til partiene, jeg tror ikke vi ble hørt heller.

Da er det ikke stor trøst at henvendelsene ble journalført, – for det ble de vel?

Vi er mange som umiddelbart ble rammet. Alle kronikere med behandlingsbehov, men kanskje ikke alltid den beste betalingsevne, måtte fra dag én ut med egenandel for fysioterapeutbehandling. Joda, – 1990 kroner er ikke all verden for et egenandelstak, – men for mange som samtidig skal forholde seg til egenandelstak for legebesøk, samt utgifter til nødvendige medisiner som ikke alltid kommer inn under blå resept, – for dem kan det bli en tung start på året.

Dette kjekke grepet skal gi en netto reduksjon i folketrygdens utgifter med 140 millioner kroner, samtidig som økte egenandeler gir 175 millioner kroner ekstra i inntekter. Så fint, piper jeg.

«Er det mange som har problemer med betaling?» ble det spurte om borte på FB-siden til Norsk Lymfødemforening. Vet ikke var svaret. Men det er over 200 000 som er berørt. Jeg spurte min fysioterapeut om mange hadde klaget til henne. Nei, folk betalte, men det var ikke den beste nyttårsgaven de fikk, minstepensjonistene, studentene og de uføretrygdede, folk med lav inntekt. Det var ikke akkurat noen innertier å stappe dette nedover folk sånn rett etter jul når lommeboken er på det magreste.

HELFO slår dette opp som noe positivt. Tenk, vi skal ikke behøve å passe på dette egenandelstaket selv,  tenk, om vi skulle komme til å ha betalt en gang eller to for mye, så vil vi få pengene tilbake, og frikort behøver vi heller ikke søke om, det skal komme av seg selv. Tenk det. Jo jeg takker.

Det er ikke synd på meg personlig. Jeg klarer dette. Jeg har fortsatt å arbeide i årevis etter at jeg ble pensjonist, – så jeg har så det rekker. Men, jeg synes dette er en hån overfor de dårligst stilte, og mange kronikere er nettopp blant dem. Det er en skam at denne regjeringen har tvunget gjennom noe slikt.

Veldig mange fysioterapeuter landet rundt har måttet skaffe betalingsautomater, sette opp nye datasystem, fortelle pasientene om det nye opplegget. HELFO kunne ikke svare dem, deres eget fagforbund kunne ikke svare, – for ikke noe var klart ved årsskiftet. Hvordan er det med de som arbeider i hjemmetjenesten, – de har vel måttet skaffe egne betalingsautomater på batteri de da? «Goddag, – jeg har med betalingsautomat, har du kortet klart?» Ikke vet jeg.

For vel 10 år siden var det en annen regjering som hadde tilsvarende planer, og de ble satt ut i livet. Den gangen var det tilsynelatende snillere. Egenandelen skulle bare være på kr 50, – men taket var høyere, nemlig kr. 2500 (tilsvarer kr. 3075 i dag). Aftenposten skrev om det og hvilke konsekvenser det ville få for de som sto økonomisk svakest. Norsk Fysioterapeutforbund skrev at det var en skamplett for regjeringen. Staten skulle spare 265 millioner kroner i 2006. Bondeviks regjering sto bak, selv om det var Stoltenberg som var statsminister ved selve innføringen. Egenandelskravet varte et knapt halvår.

Da det reviderte statsbudsjettet kom våren 2006 ble også egenandelskravet borte. Kan vi håpe at dette skjer nå også, eller må det et regjeringsskifte til igjen?

Og så, – bare for å være litt ekkel. Hva koster slike krumspring? Det er mulig frem og tilbake er like langt, men gratis er ferden neppe?