LymfeKnuten

Archive for mars 2012

Øvelser i mot

Posted on: 23/03/2012

Jeg var modig sist lørdag – gikk i kjole, – uten langbukse under. Da var det i en setting med masse mennesker, men ingen jeg kjente bortsett fra EkteMannen, som så det, men ikke sa noe.

Jeg skal være modig i kveld – gå i kjole, – men i kveld skal jeg være sammen med folk jeg har kjent i årevis, og som ikke har sett meg i kjole på 14 år. Når jeg har skrevet at jeg skal være modig, klarer jeg det kanskje også. Det forplikter å ha skrevet det. Kjenner jeg blir litt svett bare ved å skrive. Puh!

Stikkord: ,

Hei alle lesere av LymfeKnuten! Jeg snublet innom denne bloggen noen uker etter at jeg fikk stilt diagnosen primært lymfødem. Ettersom bloggen ga meg svar på en del av de mange spørsmålene jeg hadde, tok jeg kontakt med Tone og takket for all informasjon. Etter litt fram og tilbake skrev hun at jeg godt kunne få være gjesteskribent på bloggen om jeg hadde noe på hjertet. Nå vet jeg ikke om ”det jeg har på hjertet” akkurat nå er nyttig for dere å lese, men jeg synes det hjelper masse å lese om andres erfaringer. Noe kjenner man seg igjen i, noe annet er mer ukjent. Men jeg er temmelig sikker det hjelper meg å skrive, så dermed takker jeg for muligheten. Uansett, jeg er i gang med fasen å akseptere. Hvilket jeg forstår ut fra det jeg kan lese meg til at nok kommer til å ta litt tid, om det skjer. Nå er jeg 25 år, så jeg har jo forhåpentligvis noen år på meg!

Det er så mange spørsmål som bare surrer i hodet, egentlig ikke en gang fullførte spørsmål. Ikke riktig alle spørsmålene tør jeg å stille, jeg tør ikke å tenke de helt ut. Og ikke alt som man kan lese seg til på internett bidrar til å lette mine bekymringer, snarere tvert i mot. Sannsynligheten for å reagere på alt i stor grad andre kanskje reagerer litt på er vel liten, men allikevel blir man usikker. Det er mye man ikke vet om framtiden, men det gjelder vel egentlig uansett. Jeg har bare alltid vært heldig og frisk, og har vel forventet og tatt utgangspunkt i at jeg alltid skulle få være det. Men plutselig står jeg her med en kronisk sykdom jeg ikke vet hvorfor jeg har fått, og som jeg enda ikke vet hvordan vil påvirke resten av livet mitt. Man kan si ting har blitt snudd litt opp ned.

Jeg har nok i alle fall de siste tre årene sett at høyrebeinet har vært større enn det venstre. Men det var ikke et stort problem tidligere. Dessuten tenkte jeg at jeg bare skulle se litt på hvordan det utviklet seg, og ta grep senere. Det hang over meg hele våren 2011. Jeg var nok også litt redd for hva det kunne være, og konkluderte med at jeg ikke orket alle undersøkelser og venting jeg så for meg at det kom til å bli akkurat da. Beinet ble i mellomtiden ikke bedre, ankelen ”hang” tilslutt utenpå skoene og høyrebeinet hadde samme konsistens som en madrass fra Tempur. Jeg ble ”vekket” av at en kollega ga meg klar beskjed om å komme meg på legevakten samme kveld – det kunne være blodpropp. Og med det var alle disse undersøkelsene og ventingen jeg hadde sett for meg i gang. I januar ble diagnosen stilt.

I høst, innimellom undersøkelser og venting, hadde jeg flere runder der jeg tenkte ”beinet kan ikke være så ille som jeg tror”, og med det prøvde jeg igjen favorittbuksa som passet for et halvt år siden. Som ikke passet i det hele tatt lengre, det ene beinet hadde blitt enda større. Eller da det regnet som bare det ute, men støvlene ble igjen hjemme. Jeg har – hadde – Ilse Jacobsen støvler, sånne med knyting foran. Når den ene støvelen går tett igjen, mens det er et svært gap på den andre, føler man seg ikke akkurat fresh. Jeg ville heller være våt på beina.

Nå er alle jeansene vasket og gitt bort til venninner og søstre, det samme er en del av de fine knekorte kjolene mine som slettes ikke passer med ”tjukkstrømpebukse”, samt altså støvlene og fjorårets vinterstøvletter. Selv om det er tungt å gi bort klær og sko som man virkelig skulle ønske fremdeles passet, er det bedre at disse klærne blir brukt. Så slipper jeg å prøve de noe mer. Dessuten gir det rom for å kjøpe nye klær, jeg vet bare ikke riktig hvilke klær som kan gi meg den magien jeg er ute etter, nemlig å se seg i speilet og være fornøyd med det man ser.

Del gjerne dine tips og erfaringer for hvordan man kan lære seg å akseptere at man er svært usymmetrisk, samt hvilke klær som gir deg en godfølelse.