LymfeKnuten

Archive for april 2010

Først: alt sitter egentlig mellom ørene. Jeg mener, – det meste foregår inne i hodet.

I dag hadde jeg nok en gang bommet på forberedelsene. Jeg kom til fysioterapeuten  bandasjert, – men hadde verken med meg det nødvendige  ekstra settet med ferdig rullede kompresjonsbandasjer, – eller den sexy lekre kompresjonsstrømpen som jeg jo ellers alltid ellers har på meg.

Derfor måtte jeg etter endt behandling gå fra fysioterapeuten som hadde gitt meg  lymfødembehandlingen, går derfra med en eneste støtte – en antitrombosestrømpe, nemlig den som jeg ellers alltid bruker under bandasjeringen.

Det er merkelig, – selv om det bare var 15 minutter som jeg var uten den vanlige»emballasjen» som en bandasjering eller en kompresjonsstrømpe er, så kjentes det faktisk ganske utrygt, – og så snart jeg var hjemme igjen ble det umiddelbart fullbandasjering, og – lo and behold – umiddelnbart en følelse av trygghet.

Jeg tror at dette er noe jeg bør jobb mere med, – snakke om med min egen fysioAnn, – prøve ut, – prøve ut, prøve ut – jeg vet at akkurat her har jeg et problem.

Men for all del, jeg vet jo at min hud ville ha godt av litt mer luft og sol – av og til,  dog uten belastning.

I dag følte jeg at jeg var jeg litt tøff, – rett og  slett fordi jeg våget kjøre bil, uten kompresjon. Merkelig nok var det ikke noen som sto og applauderte da jeg kom hjem.

Advertisements
Stikkord:

Jeg er en «enbens lymfedame». Det betyr ikke mer enn at jeg har to bein slik som de fleste av oss er  heldige nok til å ha, – men at ett av mine bein er lymfatisk.

Jeg har altså lymfødem i ett ben. Konsekvensen av det er at jeg alltid må ha på meg en kompresjonsstrømpe –  en strømpe som holder dette hovne beinet innenfor rimelighetens grenser.

Når jeg sier kompresjonsstrømpe så er det ikke helt korrekt – det er en strømpebukse, – men denne har ett og et halvt bein. På det «friske» beinet er bare en bermudashortslengde på kompresjonsplagget.

Det er kjempefint å ha en kompresjonsstrømpe som holder hevelsene i sjakk – stort sett. Det som ikke er like kjempefint, det er at det faktisk er inmari vanskelig å få på seg en slik strømpebukse. Jeg mener ikke at det er umulig, – neida, det meste er mulig, men kan av og til være litt vanskelig om man er noe indisponert (NEI, jeg tenker overhodet ikke på at man kan ha det sånn litt dagen derpå, NEI!). Det jeg tenker på er at om man for eksempel har fått en «frozen shoulder» – altså en slik kjempevond skulder som ikke gir seg på et halvår eller tre, – da begynner det virkelig å bli problematisk å få på seg denne kompresjonsstrømpebuksa!

Kan vi tilkalle hjemmesykepleier da? Neppe.

Ja vel, – men hvem skal få på oss dette nødvendige plagget da?

«Vetkje»

Hm, – ja det kan de seie det, men det hjelper da f… ikke meg at ikke noen vet hvem som skal kle på meg.

Verre er det faktisk, – for det er ikke nok å bli påkledd om morgenen, – for hver gang jeg har et nødvendig ærend er det et styr å få kompresjonsstrømpebuksa opp igjen.

Og skulderen lider.

Jeg sier ikke mer – i kveld.