LymfeKnuten

Archive for november 2009

De som selger

Posted on: 30/11/2009

Den som venter på noe godt …

Gjett om jeg har ventet, – og selvsagt, – jeg tror jo at jeg har ventet på noe godt.

Jeg har hørt på en produktpresentasjon, på masse gode lovord om hva produktet kan gjøre for en lymfearm eller et lymfeben. Et kvalitetsprodukt som skulle kunne leveres på kort tid, – og enda kortere nn kort om det var behov.

Etter 9 uker venter jeg fortsatt. Et norsk helseagentur som pretenderer å arbeide for lymfødemikere er ikke lengre på toppen av min idolliste. Og det er vel bare om produktet blir en knallsuksess (om det noensinne kommer, og jeg får lov til å betale de tusener av kroner det koster) at jeg i det hele tatt mykner.

Akkurat er jeg ganske så grum i hu, – jeg banner og ønsker selgere dit peppern gror! #leverandørfail# som vi sier på twitter.

Advertisements

Norsk forum for kvalitet i helse- og sosialtjenesten skal holde kvalitetskonferanse igjen til våren, – den som er interessert kan jo ta en titt på programmet.

Egentlig burde vi melde oss manns- og kvinnesterke, – for å forlange bedring i vårt eget behandlingstilbud. Men, – det er vel ikke kvaliteten det er noe i veien med, – men manglende kvantitet!

Etter grønnsaksuppesuppespising, trappegåing, egeninnsats og lymfødembehandling med bandasjering var det skryt å få de par siste gangene jeg var hos fysseAnn. Så skulle hun undervise et par uker, – og jeg ville miste 2 behandingsganger. Det betyr tre uker fra en behandling til den neste.

Mere suppe, mere trapper, pulsatorkvelder, – og det gikk i grunnen ganske så greit. Kanskje jeg egentlig ikke behøver å gå til behandling en gang i uka likevel? Hm, kunne være kjekt å få «fri» av og til.

Tanken var vel ikke mer enn tenkt før jeg merker at beinet igjen er som en stokk, – en sprengt pølse av en stokk. Riktignok etter en halv seminardag med etterfølgende middag, – med vin, – men jeg gikk jo hjem, 30 minutters rask gange og så i seng med bena høyt.

Urettferdig er det. Men på en måte litt på-plass-settende også, og det er helt greit:

Jeg er kroniker. Jeg vet det. Når jeg er kroniker så betyr det at jeg ikke blir bra av lymfødemet, – det vil ikke, kan ikke forsvinne. Jeg må faktisk ha behandling, – selv om jeg er aldri så flink selv.

Sånn er det bare.

Jeg glemmer så fort.

Husker ikke hva som kom først, – den fine regulerbare sengen, eller pulsatoren. Begge deler er en god hjelp for å holde lymfødemet i sjakk.

Nattlig ligger «lymfebeinet» høyt og dermed i god posisjon for ikke å samle mer lymfevæske og dermed bli mer hovent enn nødvendig. Fra tid tid til annen bruker jeg pulsatoren, og får ved hjelp av denne en ekstra «behandling» av det lymfatiske benet. Det som er litt vanskelig er at jeg ikke alltid har samme nyttige reaksjon. Og, – jeg forstår ikke hvorfor, – enda.

Det som jeg har lagt merke til, er at hver gang jeg er syk og sengeliggende (ektremt sjelden heldigvis), har «lymfebeinet» godt av det. Og, – som jeg allerede har skrevet om, – nå som jeg jobber med å redusere vekten – nå merker jeg virkelig at dette er noe beinet liker.

Men – mitt evige problem, uansett hva jeg gjør er det ikke noe som har varig verdi. En dag i møter og etterfølgende resturantbesøk eller desslike, – altså en dag med negativ posisjon for benet – bang, det blir tykt og hardt!

De nyttige gode tingene lar seg registrere. Det som er negativt og dumt gir seg umiddelbart utslag – på direkten, men jeg klarer ikke å «leve opp» til det jeg erfarer.

Bit for bit

Posted on: 11/11/2009

Det går jo i hopp og sprang – nei, det høres for kjappt ut, – det går sånn litt ned og litt opp, og litt ned igjen.

Når jeg (ikke man som jeg først begynte å skrive) har hatt en alminnelig hyggelig helg, og absolutt uten eksesser, er det litt på trynet at jeg ikke har klart å holde nivået, – men faktisk gått litt opp i vekt. Ja, – for når jeg snakker om bit for bit, – så gjelder det det jeg putter i munnen, og det som vises på vekten.

Er det rett og slett slik at jeg allerede etter 3 uker med omlagt kosthold har sendt så tydelige signaler til kroppen at den ved det som tidligere var et meget normalt, for ikke å si beskjedent inntak av mat, nå signaliserer her er det i bøtter og spann, alle celler sug til dere det ee kan – og hold på det, hold, hold, hold.

Ansiktet begynner å bære preg av det som foregår, – ikke av de hyggelige helgene, men av de meget magre hverdagene. Ok, en rynkete gammal kjerring, so, what’s new? Heldigvis er humøret og energien ok.

I will survive

Neste mål er – ikke konkret vektreduksjon, men å klare å la være å gå på vekten hver morgen!

Grønnsaksuppe

Posted on: 05/11/2009

Når jeg lager grønnsaksuppe (hm, – med en eller to s’er?) er det nesten som en storkjøkkenoppskrift, eller noe ut fra Schønberg Erken. Ikke fordi det er kasser med egg og bøtter med fløte, – men på grunn av mengdene.

1 kg gulerøtter, en bunt stangselleri, 2-3 purre, – masser av grønne bønner, noen bokser tomater, liter på liter med buljong – og fordi jeg aldri kan følge en oppskrift hiver jeg oppi litt squash, rotelleri, brokkoli – og hva jeg ellers måtte finne. En kjempemessig gryte – hvis innhold man altså skal gå mer og mer ned i vekt av jo mere en spiser.

Kan det være sant?

Du kan ikke spise deg tynn sa mor mi, – tynn som en flis nesten hele livet.

Men så er det altså ikke bare dette med å stappe i seg suppe det gjelder, – men det andre en spiser eller ikke spiser. Og nå er det ikke brød, ikke poteter – ikke søtsaker, – men suppe opp og suppe i mente – eller in mente som det heter.

Siden jeg helte i meg flere glass hvitvin i går (det er ikke alt som skal telles) var det ikke rart at det ikke ble hurrarop fra badevekten i morges. Men – noe må suppen gjøre likevel, for det var minus 0.2.

Alt skal ikke telles, men alle monner drar.

Suppa holder seg bra, – men for sikkerhets skyld setter jeg den på verandaen, – i kjøleskapet er det ikke plass. Frost i natt, – isgrønnsaksuppe i morges – greit nok, for iskrem spiser jeg ikke for tiden.

Foretrekker suppe med romtemperatur til frokost.

Stikkord: , ,

Forsakelse er et ord jeg ikke liker. Jeg forbinder det med religion, med pietisme, med mørke tanker.
Jeg liker god mat, vin og vennskap.

Vennskap skal ikke forsakes.
Mat skal ikke forsakes.
Jeg nekter å forsake vin helt og holdent.

Om jeg ikke skal miste venner skal jeg vokte meg for å snakke om enkelte ting: ikke snakke om lymfødem, kreft eller slanking – annet enn med andre som har lymfødem, har hatt kreft og vil snakke om det, – eller er midt oppi slanking selv.

Om jeg ikke skal forsake mat, må jeg bruke masser av fantasi på varianter av det som gjør meg godt. Etter 16 dager med hovedsaklig grønnsakssuppe (og gode måltider i selskaplig sammenheng – jeg vil da ikke miste venner! god mat i godt selskap teller ikke!) Det må bli supper med mer hvitløk, – mer ingefær, – mer chili – men uhu, ikke kokosmelk. For i mine supper er det ikke et gram fett (for jeg har da ikke avokado i suppa skal vite!)

Ittno problem å ikke drikke vin, – i noen dager. Men i selskaplig samvær, – no dice. Det er greit om det er en hverdag og jeg har min egen støtte i – kjøre bil, jobb neste dag. Problemet er jo at det etter hvite dager tar av – det blir ikke ett eller to glass, – men flere. Merkelig nok går ikke vinen bare rett i fletta da, – det kan virke som om alle kaloriene, all væsken, all maten jeg har fortært sammen med, før og etter vinen, går rett i beinet.

Og så da?

Vel – nix helforsakelse, – målet er å forsøke å ta et grep, forsøke å ikke stappe i meg søtmat, saltmat og masse tull, i den herlige vinrusen.

Så får vektreduksjon heller ta lengre tid, – for vekten må ned, – det sier beinet tydelig fra om.

Status i dag, nytisset og fin, og ikke våt fra dusjen?
Ned 3,8 kilo siden jeg veide meg da jeg stinn kom hjem fra ferie, – men da var jeg garantert ikke nytisset engang.
Mål: 8 kilo ned, – og stabilitet.

Men vekten min får du aldri.

Stikkord: , ,