LymfeKnuten

Archive for august 2009

For all del, – jeg tror det er meget fornuftig å ta mål av armer og ben, holde øye med endringer, kunne dokumentere.

Men akkurat nå, – nix, jeg vil ikke måle. Med så bedridne dager og resultater for den dumme lymfeleggen så vil jeg i alle fall ikke ta mål, ikke ta bilde heller, – selv om jeg veeeet at jo da, det hadde sikkert vært såååå fornuftig og nyttig for noen om den dumme sprengte pølsa av en legg var blitt målt og avbildet.

Så, hvorfor gjør jeg ikke det da? Jeg er jo et rimelig rasjonelt menneske. Jeg har forståelse for forskning og dokumentasjon.

Nei – det ble for mye nå. Jeg orket ikke. Jeg mislikte meg selv for mye. Leggen så ikke ut – og det kunne da bare ikke fortsette slik.

Nei – det fortsatte ikke slik.

Med egenbehandling, endelig en time hos den superprofesjonelle fysioterapeuten som kan alt om lymfødem, – så ble tidevannet snudd, den sprengte leggen ble normalisert – og kompresjonsstrømpen er kanskje ikke så gal likevel.

Men jeg står litt utmattet igjen, – det var en påkjenning, – og selv om jeg ikke er kriserammet, så er slike påkjenninger tunge likevel.

Advertisements

Siden jeg i de tidlige morgentimer drømte at jeg nok en gang hadde gått i oppløsning, – dvs at kompresjonsbandasjen i all offentlighet og med masse mennesker omkring meg hadde løsnet og hang som en lang orm ut av buksebeinet, forsto jeg at det var på tide med litt egenbandasjering.

Det er greit at drømmer hjelper, tar tak i meg og får meg på sporet etter en slakk sommer med liten egeninnsats, – men det er også litt slitsomt at jeg selv i drømme ikke slipper unna lymfødemet. Det er med meg, – hele tiden, over alt, – ikke til å slippe unna. Men det er kanskje likevel bedre at bandasjene raser ned og ut i offentligheten i drømme enn i virkeligheten, for det har også skjedd, – mer enn en gang.

Godt at jeg er en bokelsker og kan – tja, drømme meg bort. Når jeg leser er jeg i bokens verden, – og har det fint og fritt for lymfødemets forskjellige plager. Men heller ikke i bokens verden kan man være 100% sikker på ikke å bli minnet om lymfødem og lymfeflyt. Boken Stjernetasten av Benoîte Groult beskriver hvordan vassing i sjøvann får lymfevæsken til å flyte rundt i kroppen – og det er akkurat det jeg, og alle lymfødemikere trenger. Holde lymfeflyten igang, – med alle midler. Så da er det vel greit med påminning også fra bøker som skulle ta meg «ut av meg selv», – i tillegg til varsler fra drømmeverdenen? Jeg tror jeg må gjenta – det er ikke mulig å slippe helt unna, kronisk er kronisk, og jeg kan ikke være struts – verken hverdag, bøker eller drømmer tillater det.

I dag ble det en søndagsbandasjering i regn og tåke, – litt dyppusting attåt, – og kanskje starten på en liten «flink» periode, som gudene skal vite at jeg trenger nå. Og det føles helt greit.

Det er ikke noe unikt i det å ha to ben. Det er ganske normalt. Det er også ganske praktisk, – kjekt når en vil gå, – greit når en har et par sko – dvs to sko.

Det er ikke like greit når de to beina ikke er like store. Det er kanskje ikke forskjellen i lengden som er noe spesielt – det er foten som har blitt litt større, legen som er betydelig kjukkere, låret og kneet likeså.

Jeg har som sagt to ben, – et flott, elegant raseben – om jeg får lov å si det selv. En yngre kollega – som helt unntaksvis fikk se mitt høyre ben sa at jeg hadde sånn Lance Armstrong ben – og jeg forsto at det var et kompliment.

Men – det rare er at dette høyre rasebenet mitt, – jeg synes nå i det siste at det begynner å se litt puslete ut. Visst er det fortsatt langt og slankt og lekkert, – men ikke helt superspenstig og muskuløst lenger. Det ser rett og slett litt slunkent ut ved siden av venstrebenet som etter tolv år med lymfødem har antatt litt mer vigelandske former, – her er ikke mye magerhet og raselinjer å spore. Det er mulig det er en fornærmelse mot Vigelands damer i det hele tatt å bruke hans navn i samme åndeddrag som jeg beskriver fasongen på mitt ben.

Tror jeg skal droppe fokuseringen på høyrebenet, og forsette å forsøke å holde venstrebenet i rimelig god form, – ikke la det ese ut – og så kanskje gi lille rasebenet litt trening også så det ikke svinner helt hen.

Litt trening, litt behandling, litt vettugt kosthold, litt mindre salt, – mere vann, – kanskje et par kilo mindre? Skade ville det i alle fall ikke.