LymfeKnuten

Archive for mai 2009

Jeg liker godt å gå i skogen, – på stier framfor skogsveier. Der er det er mykt og fint, jeg får beveget hele kroppen, og kjenner at det er bra for hele meg – inkludert sjelen.

Fordi jeg tross alt vet at jeg har et lymfødem, så tar jeg litt forholdsregler. Jeg ser meg veldig go, i alle fall hvis det er oppoverbakke  – jeg vil ikke få for mye friksjon mellom hud og kompresjons-strømpe,- eller mellom hud og bandasjemateriale. Det hender nemlig at jeg går tur i skogen også i bandasjert tilstand.

I går var ikke skogstur som sto på programmet, – kun en 5 minutters tur langs villahaver. Villahaver er interessante året rundt, – men kanskje mest om våren, – og jeg er nysgjerrig. Det straffer seg.

Før jeg visste ordet av det lå jeg overende på fortauet, – kunne, eller våget ikke røre meg. Jeg hadde tråkket over i et dumt hull i asfalten. Det var som om jeg hørte noen ekle lyder fra bådn og væv omkring ankelen på ventrefoten, og noe galt var det med forfoten på høyrebeinet også. Ekte mann kom med trøstende, støttende tilrop, syklister stoppet opp og ville hjelpe, – jeg ville helst bare ligge helt i fred. Lukke øynene, forsiktig kjenne etter om jeg i det hele tatt var i stand til å røre meg, reise meg, – bevege meg. Hadde ikke lyst til noe av det.

Jeg ble etterhvert hjulpet opp til stående, – bil ble hentet, – og jeg kom meg hjem. Og det gjorde ikke så vondt lengre, ikke slik i det intense skadeøyeblikket.

Men, – med en ortoped-far og en fysioterapeut-søster satt kunnskapene om hva man skal gjøre når en har tråkket så solid over som jeg hadde gjort plantet som reflekser. Jeg fant fram kuldepakning fra fryseren, frottehåndkle (for ikke å få frostskader på huden), fikk fotenden på sengen godt opp (takk Hjelpemiddelsentralen !), – organiserte raskt noen brødskiver og en stor kanne te, og var klar til egen-behandling i heimen.

Med 15 minutters kjøling og 20 minutters pause, gjentatt i 9 timer, lett kompresjon og benet høyt (foten skulle egentlig være over hjertehøyde, men det er så vanskelig å bruke laptopen i mer enn et par minutter når en ligger flatt med overkroppen) – så fikk jeg faktisk hindret store hevelser.

Jeg la meg ikke til å sove tidlig, – hvem gjorde vel det akkurat denne 16 mai-kvelden med Eurovisjon og tv-glam?  Tok to paracet for å få sove for ikke  å være for plaget av ankelen, – den var jo ikke god akkurat, mye verre enn da jeg parkerte meg i sengen.

At jeg verken kunne gå eller stå på foten i morges heller gjorde at 17-mai planene raskt ble endret. Legevakt framfor de tre tradisjonelle 17-mai-selskapene så ut som en nødvendig, om enn ikke festlig dagsplan.

God frokost i heimen laget av Ekte mann for å ha litt å gå på – man vet aldri når en får mat neste gang. Bok, krykker lånt av nabo, penger, og jeg var klar: – pen biltur til Legevakten der 17-mail rushet ikke hadde begynt.

Det tok ikke mange timene, – men tid tar det likevel. Jeg fikk kjemperos for egenbehandlingen (takk far høyt der opp, takk søster)

Jeg overlever. Det var ikke brudd, – jeg skal begynne å belaste benet inntil smertegrensen (det blir ikke mye belastning i dag i alle fall, når grensen bråfort). Jeg fikk ankelskinne med luftputepolstring – den skal brukes på dagtid (neppe liggende på sofaen) i 4-6 uker, deretter bare ved idrettslige aktiviteter samt gange på ujevnt underlag (- skogsturene mine!).

Det hender at jeg forstår mitt eget beste, og siden jeg ikke har hatt et sykefravær på det jeg kan huske, har jeg varslet at jeg holder sofaen i morgen. Det er det mulig en del andre arbeidstakere i Norges land også kommer til å gjøre , – men jeg varslet det først! Og det er ikke en tømmermann i nærheten!

Tråkke over – det er dumt det, – spesielt når en har lymfødem i «overtråkksbeinet». Må snakke med fysioAnn om hvordan jeg skal håndtere dette framover. Bare tanken å å skulle ta på en kompresjonsstrømpe får meg til å bite tennene sammen og kjenne smerten. Nei, om det skal bli noe kompresjon så må det bli bandasjering.

I første omgang blir det sofaen.

Hurra for 17-mai, som alle er så gla’ i.

Advertisements