LymfeKnuten

Den perfekte pasient

Posted on: 01/11/2008

«Den perfekte pasient er den som trener og driver selvbehandling fordi han/hun kjenner at det gjør godt, – ikke for å tilfredsstille meg» – sa en fysioterapeut fra Haugesund i en artikkel i Lymfeposten for noen år siden.

Noen ganger er jeg den perfekte pasient!

Advertisements

2 kommentar to "Den perfekte pasient"

da blir jeg aldri den perfekte pasient , jeg hater strømpene jeg hater maskinen jeg tilbringer ,mye tid i , jeg hater de stygge bena , etter å ha gått ned en haug kg tyter ankelene ut av sko og bukser enda , og jeg «sagger» fordi lårene er større en normalt og buksne må være minst 2 nr for store, belte eller ikke ,.
JEg hater å bli bandasjert så mye at jeg «GLEMMER » de hjemme . Joda jeg vet jeg må innfinne meg med alt dette og angst for rosen osv. Jeg hater NAv som kommer med ny søknad hvert 2 år selv om jeg har attest på at dette dør jeg ikke av men med. Har dere ikke mange andre søknader som haster mer enn dette dere vet…Men det jeg ikke hater ,er at jeg vet hvorfor bena ser slik ut , det tok 10 år få diagnosen , og det sto i journalen ingen leger leste at en gynekolog ga meg den for 23 år siden , dvs det tok 13 år, før bena ble plagsomt store pluss 10 hvor de bare ble større som kunne vært unngått . MEn sånn er det flere som har det regner jeg med.
Nå er lårene operert på innsiden , og jeg venter på utsiden , for de er «friskemeldt » det er legger og særlig ankler som er håpløst stygge …ja der kom sutring fra meg også gitt….

Hei Frida,

det er vel ingen av oss som er den perfekte pasient. Men kanskje kan vi en gang i blant være fornøyd med at vi har gjort noe som vi vet er bra, – gi oss selv et lite plusspoeng og et smil.

Det å ha en kronisk lidelse er ikke morsomt, det blir aldri noe en er glad for. Å gjøre det beste ut av en situasjon kan høres litt «Polyanna-aktig» ut kanskje, – men det er vel slik at vi må jobbe like mye med oss selv holdningsmessig som med alt det fysiske.

For noen vil det hjelpe med tilhørighet, ikke være alene, ha andre en kan snakke med som forstår – for dem er det fint å å være medlem i en pasientorganisasjon.

Jeg tror alle kronikere går gjennom faser der en har forskjellig forhold til sin lidelse. En jeg møtte i Norsk lymfødemforening sa en gang til meg for mange år siden: «Å, jeg forstår at du er ny». Da hadde jeg sagt ett eller annet om at jeg av og til drømte at hokus pokus – lymfødemet var borte.

Det tar tid å akseptere at vi har lymfødem – for bestandig. Det tar tid å komme fra å hate alt omkring det,til en aksept som er til å leve med uten at bitterheten gnager på sjela hele tiden.

Men det er lov å si hvordan en har det! Det er viktig å innrømme hvordan en føler det, og ikke fornekte sine følelser. Du kan godt kalle det sutring, – men det er helt greit det. Ut med det, bare si det!

Det at NAV krever ny søknad av deg hvert annet år forstår jeg godt at du synes er ugreit. Kan du be om en samtale med din saksbehandler? Ta med deg en rimelig fersk legeerklæring, – og gjerne litt dokumentasjon på hva lymfødem er. Snakk med den som ellers bare behandler papirer og ikke kan forventes å kunne noe som helst om lymfødem egentlig. Det kan hende at det kan hjelpe.

Jeg vet at sosionomtjenesten ved Radiumhospitalet til og med har stilt opp og hjulpet sine pasienter i forbindelse med søknadsproblemer med NAV. Ofte kan det oppstå misforståelser, og da låser situasjonen seg i stedet for å løses. Lett er det aldri!

Jeg har engang skrevet en artikkel med tittel «Lymfødem er ikke for pyser». Vi kan ikke være pyser. Vi har så mye å slite med at vi må bli tøffe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: